Bloggeriet

«Regn med at alt blir tre ganger så dyrt og tar tre ganger så lang tid som du tror». Læresetningen for gründere passer godt på prosjekter som Bloggeriet.

Bloggeriet rundet nettopp ett år på Twitter, og en foreløpig statusrapport er sendt til Fritt Ord – som har støttet oss med 300.000 kroner. 31.januar er det ett år siden den politiske bloggportalen var på lufta i en betaversjon. Det er tid for en oppsummering.

De konkrete planene er gjennomført. Vi har laget et nettsted som redigeres tematisk og som viser vei til gode blogger. Det er to ulike feeder, etter ønske fra bloggerne selv – en temafeed og en generell feed. Det går an å registrere enkeltposter i begge feedene. Og de som skriver kun om politikk kan bli med i den automatiske feeden.

Thomas og Erlend i ttech.no, som har laget den tekniske løsningen, er ferdige med sitt arbeid – inntil videre – for det finnes mange morsomme og nyttige ting vi kan ha på Bloggeriet når vi får råd til det. Men akkurat nå er det bare jeg (journalist-Elisabeth) som jobber med bloggportalen.

Og det er en veldig morsom jobb med alle de positive tilbakemeldingene vi får. Stadig nye bloggere registrerer postene sine i temafeeden, og spør om å bli med den faste feeden. Det er også en del som ønsker å være med som dessverre faller utenfor Bloggeriets definisjon av politikk.

Og tilbakemeldingene fra leserne er oppmuntrende. Jeg sa i fjor – da det kom en del kritikk av Fritt Ords tildeling av bloggmidler til en journalist – at jeg mente det var behov for portaler som viser vei til gode blogger. Det mener jeg fremdeles.

For selve prosjektet Bloggeriet er ikke gjennomført. Vi er på vei, og forventer endringer underveis. Bloggeriets hovedmål er å gjøre bloggernes stemmer synlige for mange. Det skal være speakers corner for bloggere. Og lede leserne til spennende blogger. Denne jobben har bare så vidt startet.

Ting tar tid! Det er noe som gjelder alle som starter opp. Og det gjelder absolutt for en bloggportal. Jeg tror Bloggeriet og andre lignende portaler vil få en viktig rolle fremover, men uten en stor medieaktør som drahjelp til å drive inn lesere, er det ikke gjort over natta.

Jeg jobber med Bloggeriet ved siden av den andre jobben min og skulle gjerne hatt tre ganger så mye tid hver dag. Oppslaget skulle vært byttet oftere og Bloggeriet skulle ha vært markedsført bedre både hos bloggere og lesere.

Nettet er fremdeles et medium i ungdomsårene og Bloggeriet er ikke kommet lengre enn til lilleputt-gruppa i barnehagen. Blogg er kommet for å bli, og med bloggene kommer nye former for nettsteder. Bloggeriet er et forsøk på å skape noe nytt, og støtten fra Fritt Ord var veldig viktig. Ting skjer fort i den nye medievirkeligheten og ingen kan vite sikkert hva som skjer fremover. Men forsøket Bloggeriet slutter ikke her!

Hva synes du om Bloggeriet? Hva kan gjøres bedre og hva kan vi droppe? Hva må til for å bli bedre kjent hos lesere og bloggere?

Det er mange års ventetid for å få nytt bryst etter en brystkreftoperasjon.

- Klarer ikke vente 6 år på ny pupp. Det er så uverdig. Man mister et lem på kroppen, og livet føles nesten som det ikke er verdt å leve, skriver Zonzi i sin sterke bloggpost. Hun håper at politikerne forkorter ventetiden. – Det ville vært en enorm lettelse, skriver hun.

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) ville ikke gi noen garanti da Frp, Høyre og KrF krevde svar i spørretimen i Stortinget.

Protestaksjonen “Vi venter fandenmeg ikke på ny pupp etter kreft” har over 11.000 tilhengere på Facebook.

Hva mener du? Legg inn posten din i temafeeden!

- Hvis du bor under en stein, har du kanskje ikke fått med deg at vi for tiden skal snakke om voldtekt, skriver Tonje Brustuen i posten “Er det typisk unorsk å være voldtektsmann?”

Hun skriver om tallene bak overfallene, og påpeker at det mest typiske er å IKKE være voldtektsmann – uansett hvor man kommer fra.

Hittil i år har det vært over 50 overfallsvoldtekter i Oslo. Hva kan vi gjøre for å stanse voldtektsbølgen? Spørsmålet er viktig. Og det engasjerer mange.

- Nå er det nok! skriver Shahzad Rana, Sune Eggen, Shoaib Sultan, Trond Espen Seim, Karstein Egeland og Arne Jensen i en kronikk i Aftenposten. 4500 har delt denne lenken på Facebook.

Mange blogger også om dette. Noen deler egne historier om hva en voldtekt koster for en som har opplevd det. Vi linker ikke til disse historiene fra Bloggeriet uten å be om tillatelse først, men vil gjerne vise fram historiene. Så hvis du har skrevet din historie og synes det er OK å dele den med oss, så legg den inn i temafeeden vår.

Andre leter ettter skyld – og svar på hva som kan stanse voldtektsbølgen. Se noen av bloggene på Bloggeriet, og registrer din egen post hvis du har skrevet om dette.

…det heter Facebook-arrangementet som veldig mange venner støtter. Valgkampen ble preget av 22. juli, og valglokalene åpner i mange kommuner på en symboltung dag – 11. september.

For ti år siden skjedde det som forandret vår verden for veldig mange. Det var dagen som skulle bli den tristeste og mest uvirkelige dagen etter et norsk stortingsvalg noensinne. For to år siden skrev jeg en blogg om 11.september 2001 – om hvordan dagen startet med regjeringsspørsmålet som den store saken – og endte med historier om sårbarhet, en rystet verden og modige heltedåder.

22. juli ble også en dag som ikke kan beskrives i ord. Et direkte angrep på vårt demokrati. Som ble besvart med rosetog, samhold og løfte om høy valgdeltakelse.

Marte Ødegården er en av dem som var på Utøya. Hun har skrevet denne bloggen fra sykehuset: Den første stemmeseddel – som Bloggeriet har fått tillatelse til å vise fram.

Har du tanker rundt valgdeltagelsen eller en oppfordring å komme med? Del bloggen din med oss!

Marte oppfordrer oss til å bruke stemmeretten. Det er i dag og i morgen vi har sjansen. Godt valg!

-Jeg blir så sint! Et fullverdig akuttsykehus er ikke det samme som et fullverdig sykehustilbud! sier min mor – en ekte sykehusaktivist i Lillehammer.

Moren min er veldig opptatt av at Lillehammer sykehus må bevares som et fullverdig sykehustilbud og at antallet rehabiliteringsplasser ikke må reduseres. Og hun tar saken opp med politikerne så snart hun har sjansen.

- Statsminister, kan jeg få spørre deg om noe, sa hun for to år siden da Jens Stoltenberg var på valgkampbesøk i Lillehammer. Men hun syntes ikke hun fikk noe klart svar på spørsmålene om hva Arbeiderpartiet vil gjøre med sykehuset.

- Han svarte ikke på det jeg spurte om, sa hun.

To år senere er ikke saken blitt mindre viktig for henne. Hun har selv ligget på sykehuset denne våren, og diskuterte saken både med ansatte og andre pasienter.

- Det er ille at folk må reise i mange timer for å komme til sykehuset. Og nå skal de kanskje måtte reise enda lengre? Det går virkelig ikke an! raser hun etter å ha delt rom med folk som med store smerter hadde måttet reise langt for å få hjelp.

- Sykehuset i Lillehammer er veldig bra. Det må det fortsette å være. Jeg blir så sint over at de først tar ressurser vekk fra sykehusene og deretter sier at kvaliteten er så dårlig at det må sentraliseres, sier hun.

Forrige lørdag gikk hun fra valgbod til valgbod i gågata for å snakke med partiene om nettopp lokalsykehuset.

- Det var veldig rart. Alle var enige med meg i at sykehuset må bevares, sa hun syrlig om politikerne som jattet med henne.

Brosjyrene hun fikk med seg er imidlertid ikke så entydige. Lillehammer Arbeiderparti vil for eksempel fortsatt ha et fullverdig akuttsykehus i Lillehammer.

- Det betyr ikke at sykehuset bevares som et fullverdig tilbud, det blir mer som en legevakt, sier min sinte mor. Hun vet at dette ikke avgjøres på lokalplan, men vil likevel ha klarhet i hva de vi skal velge nå mener om saken. Så lørdag tar hun turen på nytt til de partiene som ikke svarte klart nok forrige gang.

Moren min er ikke alene. Spørsmålet om lokale eller sentrale sykehus er noe av det som skaper størst engasjement over hele landet. Har du blogget om dette? Registrer posten din i tema-feeden nå!

Tanken bak Bloggeriet er at det skal være tematisk redigert. Ett aktuelt tema – og mange meninger om dette. Men, stadig finner jeg flotte blogger med godt innhold som jeg gjerne vil vise frem på Bloggeriet. Problemet er at ingen andre har skrevet om akkurat dette, så jeg har ikke nok blogger til å lage et aktuelt tema.

Siden Bloggeriet er eneveldig styrt har jeg herved bestemt at det ikke alltid skal være et aktuelt tema. Noen ganger skal ordet være fritt – og bloggene som vises frem skal handle om forskjellige ting innenfor samfunn og politikk.

Det betyr at alle blogger kan legges inn i feeden under aktuelt tema så lenge ordet er fritt.

De siste dagene har mange gode innlegg blitt lagt inn i feeden vår, og jeg legger ut noen av disse i dag. En av dem er Oslojenta som har skrevet innlegget “Politisk krydder”.

En annen er Baard Arnøy med posten “Narvik – kommunestyrevalget 2011″. Han analyserer den politiske situasjonen i nordlandsbyen og lurer på hvorfor over 40 prosent av de stemmeberettigede i Narvik i 2007 valgte å ikke bruke stemmeretten sin, når misnøyen har vært stor, i alle fall på folkemunne.

Og Mormor foreslår et helt spesielt valgrituale i sin blogg.

I dag lider jeg ikke av valgets kval, men legger ut alle gode blogger om politikk. Legg inn bloggposten din i feeden vår nå!

Skolepolitikk er en viktig sak ved alle valg. Det er bred politisk enighet om at vi skal ha gode skoler med flinke lærere. Spørsmålet er hvordan vi skal oppnå dette.

I Oslo ønsker utdanningsbyråden (H) å innføre egne talentklasser der de flinkeste elevene i fag som matte, naturfag og språk skal få separat undervisning på sine skoler. -Et villspor, mener mange.

Samtidig legges mange skoler ned rundt omkring i landet.

Har du skrevet om hva vi må gjøre med skolen? Legg blogginnlegget ditt inn i tema-feeden, da vel!

Les mer på Bloggeriet!

Det er vanskelig å finne ord for det som har skjedd. Samtidig er det lett å hente fram store fraser om angrep på demokratiet. Men ingen ord føles riktige for de grusomme angrepene mot ungdom samlet til politisk verksted og mot regjeringsbygningene.

Fredagen var skremmende og uvirkelig. Lørdagens tall på antall døde føles som en vond drøm. I dag kjenner alle noen som kjenner noen. Norge er et lite land. De første historiene fra Utøya er ufattelige. Det er umulig å forstå det som skjedde der. Derfor har jeg lett etter ord til denne bloggposten.

Å beskrive tragedien er nesten umulig. Alles tanker går til AUF i dag. Til alle mammaene og pappaene, søstrene og brødrene som mistet en av sine. Til alle som er skadet. Til alle som opplevde fredagen på Utøya.

Jeg har selv vært på Utøya et par ganger som journalist. Engasjert ungdom samlet til politisk verksted, sosialt samvær og moro. Politiske debatter og foredrag blandet med ungdommelig glede og småflørting. Det føltes trygt der.

Regjeringskvartalet i Oslo har vært en fredelig plett. Inntil nylig ble resepsjonen i høyblokka med Statsministerens kontor brukt som snarvei når folk skulle fra Akersgata og til Grubbegata. Dørene var åpne. Ingen vakter stoppet oss. Noen ganger kunne man møte statsministeren eller en av de andre statsrådene på vei inn eller ut. Det har vært en nærhet til Norges toppledelse som jeg tror få andre land har.

Angrepene synes å være rettet mot det politiske Norge. Regjeringsbygningene som representerer den utøvende makten her i landet. Og ungdomspolitikerne som var samlet til politisk debatt.

Angrepene må likevel aldri skremme oss fra gleden og engasjementet ved politisk arbeid. De politiske ungdomspartiene er en viktig arena for demokrati. Vi må fortsette å oppfordre ungdommene våre til å engasjere seg.

“Ingen skal få bombe oss til taushet. Ingen skal skyte oss til taushet – dette sier Jens og jeg er veldig enig med han”, skriver AUF-er Khamshajiny Gunaratnam i sin blogg. Hennes historie om det som skjedde på Utøya er rystende. Det er tøft av henne å dele den med oss andre.

Jeg vet ikke hva som er riktig å gjøre, men vil gjerne åpne Bloggeriet for historiene. Både de som er direkte berørt og alle vi andre har behov for å si noe om det som har skjedd. Og behov for å vise at angrep aldri skal kneble demokratisk debatt. Registrer din bloggpost på Bloggeriet hvis du vil.

Elisabeth

Mange har lurt på hvor det ble av Bloggeriet denne våren. Det er ikke alltid alt går som planlagt her i livet, men vi har ikke gitt opp.

Det manglet ikke på negative spådommer da Bloggeriet fikk støtte fra Fritt Ord sist høst, men da vi kom oss på lufta med en betaversjon 31.januar – på hengende håret innenfor Fritt Ords frist som var at prosjektet skulle være på lufta i løpet av januar – var mottakelsen varm. Vi fikk masse mail fra bloggere, og fra lesere som hadde savnet en veiviser til samfunnsblogger.

Vi fikk også tilbakemeldinger om at vår tanke om at bloggere kunne registrere bloggen sin slik at Bloggeret automatisk hentet inn alle nye innlegg, ikke var så lur. Veldig mange blogger om flere temaer. Kombinasjonene er mange: For eksempel noen innlegg om politikk og noen om natur, noen innlegg om politikk, noen om mat og noen om interiør. Mulighetene er uendelige. Vi fant derfor ut at vi måtte endre opplegget litt, slik at bloggerne kan registrere enkeltposter. Vi valgte å lage en løsning hvor man kan velge at posten enten tilhører det aktuelle temaet, eller at det handler om politikk/samfunn generelt.

Siste nytt er at vi har laget en feed som henter alle innlegg, men den bruker vi kun for de som bare blogger om politikk.

Nå fortsetter vi arbeidet med Bloggeriet. Vi tror dette kan bli en spennende debattkanal frem mot kommunevalget i september.

Har du innspill til hvordan vi bør utvikle nettsiden videre? Vi vil gjerne høre fra deg. Som vi har sagt før: Uten bloggerne er ikke Bloggeriet noen ting! Ta kontakt her, på Twitter, på Facebook eller på mail!

17.mars er det 100 år siden en kvinne for første gang møtte i Stortinget. Og om to år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn her i landet. Men fremdeles er kvinner underrepresentert i politikken.

Tallene er klare: Ved kommunevalget i 2007 var det 42 prosent kvinner på de politiske listene, men da valgresultatet var klart, var det bare 38 prosent kvinner blant de som ble valgt inn i kommunestyrene. Årsaken er at velgerne retter på listene i favør av menn.

Når vi ser på hvordan makten fordeles etter valget, blir kvinneandelen enda lavere. Det er bare 23 prosent kvinner blant lederne i styrer, råd og utvalg. Og det er bare 23 prosent kvinner blant ordførerne.

Tallene er utarbeidet av Torild Skard på bakgrunn av tall fra Statistisk Sentralbyrå og Kommunal- og regionaldepartementet.

Skard er leder i Norsk Kvinnesakforening, som denne uken arrangerte et møte om kvinner og politisk makt. Medarrangør var MiRA – Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn.

- Ingenting går av seg selv, sa Skard på møtet og viste frem statistikk som avslører et kraftig hopp i andelen kvinner med politiske verv i årene mellom 1960 og 1975.

I 1971 kom det som er blitt kalt kvinnekuppet. Skard kaller det strategi og sier at de to K-ene var det som skulle til: Kvotering og kumulering.

Først jobbet man mot partiene med kvotering. Siden ble velgerne oppfordret til å kumulere på listene – krysse av for de kvinnelige kandidatene.

- Det nytter å protestere, det nytter å handle! Skal kvinner velges, må de krysses inn av velgerne når de stemmer. Og jo flere kryss på lista, jo bedre posisjon har kvinnene når makt skal fordeles, sa Torild Skard.

Hva mener du? Trenger vi flere kvinner i politiske maktposisjoner? Hvilke virkemidler må vi i såfall bruke for at flere kvinner skal bli valgt inn? Er kvotering og kumulering riktig? Og ikke minst – hvordan skal de kvinnene som velges få mer makt i de politiske organene?

Bloggeriet vil gjerne sette fokus på dette fremover. Både på kvinnedagen 8.mars – og 17.mars når det er 100 år siden Anne Rogstad fra partiet Frisinnede Venstre tok plass i Norges nasjonalforsamling som den aller første kvinnen.

Har du blogget om kvinner og politikk? Er du politiker selv – skriv en blogg som kan inspirere flere! Eller vil du advare andre? Vet du hvorfor kvinner ikke stiller til valg? Og hvorfor mange kvinner ikke ønsker gjenvalg? Send oss en epost med link til bloggen din: redaksjonen@bloggeriet.no

Tilbake til Bloggeriets hovedside.